- "En samtale med Christian, sommeren 2007..."

Freeshine har ikke gitt lyd fra seg på en stund, og heller ikke annonsert noen fremtidplaner på lang tid. De fleste kjenner sikkert til det som skjedde med Christian i fjor, men ikke alle har fått sjansen til å prate med ham om det, og derfor bringer freeshinerock.com her et lite intervju med ham, hvor han snakker åpent rundt fjorårets sammenbrudd, innleggelsen, og kampen mot angst og depresjon. Han svarer også energisk på spørsmål om Freeshines blodige konserter og mange sykehusbesøk, knusing av trommer, begrepskrigen i musikkbransjen, fildeling, drøvtyggende fascister (anmeldere), og ikke minst; bandets fremtid...

- Mange kjenner sikkert ikke til detaljene rundt sammenbruddet ditt i fjor høst. Hva skjedde egentlig i ukene før du ble innlagt?
- På noen måter er sammenbruddet noe som har bygd seg opp over mange år. Veldig kort fortalt har jeg slitt med ganske tung depresjon siden jeg var liten. Jeg er en veldig sårbar person... I tillegg til en drøss med traumatisk dritt har jeg ikke akkurat tatt særlig bra vare på meg selv, og i august i fjor hadde jeg min første amfetaminpsykose. Jeg har hatt bad trips og nedturer av alle slag, men ikke noe i nærheten av det jeg opplevde da. I tre dager lå jeg fullstendig ødelagt i senga mi mens bølger av panikk, angst, paranoia, vrangforestillinger og hallusinasjoner skylte over meg. Den onsdagen spilte Freeshine på Dattera til Hagen under Klubb Øya. Jeg kjente meg litt bedre på dagen, og deltok i et radiointervju med RadiOrakel. Et par timer senere ble jeg plutselig sugd ut av mitt eget hode og inn i psykosen igjen. Jeg klarte å si at jeg ikke var i stand til å røre meg og at vi måtte avlyse konserten, men... Vi gjorde den likevel. Det var vel min dårlige samvittighet overfor bandet som drev meg til å spille den kvelden, og det var et helvete uten like. Jeg var helt sikker på at jeg ville besvime etter bare et par låter, for jeg hadde ikke fått i meg mer enn et par bananer på nesten fire dager, men klarte på en eller annen ufattelig måte å gjennomføre konserten.

- Tror du noen la merke til hvor syk du var?
- Jeg så ut som et lik og spilte sikkert enda verre. Det eneste jeg husker klart fra den kvelden er at Amund brista et ribbein og sleit med å få puste like etter konserten. Alt var tåkete...

- Hvorfor avlyste dere ikke den kommende turnéen?
- Noen dager senere følte jeg at jeg hadde gjenvunnet kontrollen over meg selv, og var innstilt på å gjennomføre turnéen. Jeg var ikke helt fin, og hadde også en helt jævlig sopptrip like etterpå. Eller, jeg vil ikke kalle det en trip, bare en seks timer lang nedtur med angst. Jeg skjønte at jeg hadde gått på en psykisk smell, og burde ha tatt signalene alvorlig, men etter et par dager gjorde jeg kunststykket å ta akkurat den samme speeden som hadde gjort meg psykotisk bare et par uker tidligere, og da tippa det fullstendig over for meg... Det merkelig var at jeg kom ned... Det var først på toget to dager senere at hodet mitt eksploderte igjen, og denne gangen slapp det bare ikke...

- Du tror det var en bestemt type speed som gjorde deg psykotisk?
- Jeg tror denne speeden var blanda ut med eter... Eller i hvert fall noe jeg ikke tålte, for jeg har aldri hatt noen lignende problemer tidligere. Jeg har ADD-diagnose, og har gått på Ritalin i perioder. Hodet mitt var ekstremt kaotisk fra før, og nå tippa det over.

- Dro du likevel på turné fordi du trodde du ville komme ned?
- Forrige gangen hadde det tatt ca. en uke, og jeg hadde kanskje et håp om at det ville gi seg, men jeg visste likevel ikke at det gikk an å bli så syk. Vi spilte i Molde og Lillehammer, og jeg klarte ikke å spise eller sove... Alt rundt meg var helt uvirkelig, jeg hallisunerte og hele kroppen skreik av smerte... Reisene var helt ubeskrivelig jævlige... Og jeg ble egentlig bare verre... Jeg klarte ikke kontrollere hodet, og angsten var helt vanvittig... I Trondheim kollapsa jeg totalt og klarte ikke reise videre. Heldigvis har jeg slektninger der, som jeg fikk bo hos noen dager. Vi ble tvunget til å avlyse i Bodø. Bandet kjørte opp til Tromsø, og jeg tok fly opp for å møte dem. At jeg klarte flyturen, konserten i Tromsø og konserten i Harstad dagen etter er over min fatteevne. Jeg fløy ned fra Harstad og så og si rett inn på akutten.

- Hvordan var din opplevelse av akutten?
- På det tidspunktet var jeg så syk at jeg ikke klarte å prate... Jeg skalv og hadde kramper i hele kroppen... Konstant hjertebank, svettetokter og vrangforestillinger... Hele verden var bare en stor, kvalmende karusell... Første natta lå jeg på gangen, og de ville ikke gi meg noe beroligende fordi jeg hadde tatt speed. Det var absurd. Jeg følte meg behandla som dritt, og fikk skrevet meg ut etter bare to-tre dager, selv om de insisterte på å beholde meg. Heldigvis hadde de plass på Åråsen Døgnpsykiatriske etter bare noen uker. Jeg bodde hos foreldrene mine i mellomtiden, og de var livredde for meg... Men jeg var nå så redd at jeg nesten ikke klarte å bevege meg lenger. Jeg var i ferd med å bli totalt paralysert. Fastlegen min skrev ut beroligende benzodiazepiner, som jeg tok hver fjerde time - også om natta, men det gjorde minimalt for å dempe angsten min. Når jeg kom inn på Åråsen hadde jeg blitt kraftig avhengig av dem... I tillegg til at kroppen min signaliserte at den bare ville kutte ut - nekta å sove og å ta imot mat, så fikk jeg nå abstinenser oppå det hele. Jeg visste ikke at 100 mg Sobril var mye, men å trappe ned på dem var ubeskrivelig...

- Hadde du noen konkrete planer om å ta livet ditt?
- Jeg trodde aldri jeg kom til å bli friskere. Jeg følte meg død allerede. Jeg prøvde å kjempe, men jeg visste at jeg ikke ville klare å leve stort lengre med et sånt hode og en sånn kropp. Jeg orker ikke tenke på eller snakke mye om tiden på Åråsen, men de gjorde en suveren jobb der, og jeg kan si ganske sikkert at jeg ikke hadde vært i live i dag om det ikke hadde vært for dem.

- Hvor frisk er du nå?
- Ikke veldig frisk, men mye bedre. Angsten har stabilisert seg litt, men er der fortsatt i ett og alt... Ganske konstant kvalme... Andre ting som tilløp til panikk, blodsmak i munnen, svimmelhet og pustevansker kommer og går... Sliter fortsatt med å spise, men har slutta på sovepiller. Har fortsatt ganske ekstreme mareritt, men det har også blitt bedre... Vanskelig å snakke om bedringens vei, for jeg vet ikke hvor frisk jeg faktisk kan bli. Er likevel takknemlig for at jeg er såpass oppegående som jeg er.

- Tilbake til bandet, har dere noen planer om å turnere i høst/vinter?
- Min tilstand har gjort det umulig for meg å reise, så det har satt en stopper for turnering i år. Det har vært jævlig tungt og deprimerende å forårsake så mye trøbbel både for bandet og alle rundt meg, men jeg har bare blitt møtt med forståelse og empati. Vi gjorde én konsert i sommer under Månefestivalen, men har brukt året til å jobbe med nye låter.

- Og innspilling?
- Vi gjorde noen prøveopptak av et par nye ting i sommer, og jeg tror alle raskt ble innstilt på å jobbe frem mot et nytt album. Vi håper på å kunne ha noe å gi ut i løpet av første halvdel av 2008, men det er umulig å si noe sikkert ennå, og det avhenger også mye av formen min. Tarjei kommer tilbake fra Sør-Amerika i januar, og da kommer vi til å legge de konkrete planene for året som kommer.

- Hva med Far From Tellus? Kommer vi til å høre noe fra dem i nærmeste fremtid?
- Vi fikk utrolig mye god tilbakemelding på demoen vi lagde i 2005, og planlegger å gi ut en LP neste år med nye og gamle låter. Jeg bor sammen med Espen og Tommy i FFT, så det er mye musikk i stua. I Tellus får jeg lov til å spille tamburin på alle låtene, og jeg elsker å spille tamburin! Det er kanskje verdens fineste instrument. Ved siden av cello.

- Hva annet bedriver du tiden med om dagen?
- Ved siden av terapi mikser jeg en demo for Donjon Doxy. Også prøver jeg og Amund å samle sammen gamle settlister, som vi håper få ut på siden vår. Blir spennende å se hva vi finner (NOTAT: Disse skal være å finne på sidene nå). Ingen av oss kan noe om internettsider, så heldigvis har vi fått masse hjelp av vår gode venn Matt.

- Det kan virke som om Freeshine bevisst har prøvd å styre unna alle spørsmål om sjangre. Likevel heter websiden deres "freeshinerock.com". Er dere et rockeband?
- Jeg hater kategorier og sjangre. Du blir solgt idéen om at sjangre er til for å skreddersy individualitet. Det du ender opp med å kjøpe er en uniform. Rock er et så utvannet begrep at det har mistet all form for identitet, og er derfor et ufarlig ord å bruke. Det eneste vi ellers har til felles med de fleste andre moderne såkalte rockeband er at vi bruker gitarer og trommer. Men jeg legger ikke skjul på at vi er inspirert av mange band som i ettertid blir trukket frem som gründere innenfor et vell av snevre sjangre.

- Så dere har et elsk/hat forhold til rock?
- Ja, og blir man for rutinert og selvsikker på det man gjør musikalsk blir man ufarlig. Det er helt nødvendig for oss å bestandig stille spørsmål til det vi driver med. Jeg deler Jackie Levens tanker om rock som en kilde til informasjon mer enn underholdning. På vår første EP skrev jeg teksten til "Church Of Love" som en regelrett parodi på alle de elendige rocketekstene jeg kunne komme på. Trass er en viktig ingrediens. Trass, friksjon og kontraster. Du kan meditere deg i filler, men en såkalt naturlig balanse vil du ALDRI finne i musikk, og det er det som skaper magien! Derfor kan du også brenne alle bøker om å skrive den perfekte sang. Kanskje kommer det en sang når du står der og brenner bålet?

- Hva med "indie"-begrepet?
- Har vi noen gang brukt det? Ja, det har vi kanskje... Jeg er egentlig ikke i en posisjon til å gjøre rede for det begrepet, og det er ikke 99 av 100 andre band som kaller seg det heller, men skal du på død og liv bruke det, så gjør det i det minste til ditt eget! Jeg kan nevne ett helstøpt indieorkester fra Norge jeg elsker, og det er Mindy Misty. For lille meg handler det kanskje mer om en ydmyk og samtidig upretensiøs tilnærming til stor musikk, enn idealistisk uavhengighet, ettersom jeg heldigvis slipper å forholde meg til store plateselskaper. I Europa har indie selvfølgelig blitt adoptert som et slags uoriginalt og lettkjøpt Alternative-begrep, som hektes på i de tomrommene kredden måtte mangle for hjernedød electroclash og snobbete cooler than thou shoegazere. Nå flommer tynne begreper og negativitet her, la oss snakke om noe annet negativt!

- Skader... Høstens nedtur var ikke første gang en Freeshine-turné ble avbrutt på grunn av sykdom eller skader...
- Nei, jeg tror det har vært minst ett sykehusbesøk på alle turnéene vi har gjort, men vi prøver febrilsk å ikke gjøre det til en greie eller hause det opp ved å snakke om det. Å skape forventninger og myter rundt noe sånt ville ha vært patetisk. Vi har måttet avlyse alt for mange konserter på grunn av våre uhell, og selv om mye er uflaks er det klart at når det er fjerde gang du avlyser en konsert på samme sted går oddsen for at de gidder å booke deg igjen drastisk ned. Men jeg synes ikke vi er verre enn mange andre band, og flere av sykehusbesøkene våre har vært ganske komiske. En tur er en fysisk og psykisk prøvelse. Vi sover mye i bilen eller på et nachspiel om vi er heldige, og da er alt som måtte følge med selvmedisinering mer enn noe annet. Jeg vil at vi skal være det ærligste og minst mytiske bandet i verden, men etter en glad natt kommer en dårlig dag.

- Er knusing av utstyr et annet innslag du ikke ønsker skal bli en rutine?
- Ja, definitivt! Du aner ikke hvor mye trøbbel jeg har kommet opp i på grunn av det... Alt fra utestengelser til drapstrusler... Og det er aldri noen god følelse å miste seg selv fullstendig på en scene, når det første du innser når du kommer til deg selv er at du har ødelagt utstyr for tusenvis av kroner - og at halvparten av det ikke engang er ditt. Jeg har bestandig sagt at instrumentene som spiller musikken bare er et verktøy for å uttrykke menneskelige følelser, og jeg når ofte et punkt hvor jeg ikke kan komme lengre inn i musikken uten å kaste ting rundt meg. Problemet er at i det øyeblikket noen vil betale 50 kroner for å se deg kjøre et cymbalstativ gjennom en basstromme har du tapt. Men det fryder meg at det fortsatt overrasker og provoserer folk. Etter årevis med elendige stunt har jeg noen så morsomme arr på kroppen at et av dem ble representert i et fotoprosjekt på Oslo Fotokunstskole i fjor, men jeg har likevel en utrolig evne til å aldri skade meg stygt under konsertene. Eller... Jeg fikk en flyvende gitar i hodet en gang. Da fikk vel til og med jeg hjernerystelse...

- Hva driver dere til å gå så langt at noen skader seg på scenen?
- Det er aldri planlagt. Jeg tror det er sunt å gå fullstendig berserk i ny og ne. Freeshine handler mye om avreagering, men vi er ikke et band som rendyrker ett bestemt uttrykk. Stort sett går vi gjennom et ganske stort følelsesmessig spekter under konsertene våre. Musikken er en enorm trigger, og linjen mellom energi og aggressivitet er ganske tynn når man spiller, så det blir jo mye føleri...

- Til tross for en del uhell har dere siden starten gjort i underkant av 100 konserter. Hvordan har de lokale musikkmiljøene rundt omkring i landet tatt dere imot?
- Mest rørt er jeg over mottakelsen vi har fått i hardcore-miljøene i nord-Norge. I særlig Bodø og Harstad har vi blitt tatt utrolig godt vare på, og der blomstrer det av fanziner, distroer, selvstyrte ungdomshus og glimrende band. Det hersker en latskap i musikk-Norge, som trigges av en destruktiv illusjon om mangel på midler. At penger fortsatt er synonymt med inspirasjon for enormt mange trenger du ikke høre mange minutter på P3 for å fatte, men slaver av teknologi eller ikke; takket være internett har DIY-mentaliteten ikke bare fått et tilgjengelig ansikt, men hele undergrunnen har også fått et mye større mangfold.

- Hva eller hvem har inspirert bandet til å fortsette å spille?
- Heldigvis ingen penger, men utallige ildsjeler. Noen har fulgt oss siden starten. Det fantastiske miljøet rundt Audunbakken festivalen på Disi har fulgt oss siden 2004, og vært en ufattelig stor støtte. Det finnes ikke ord for hvor mye de har betydd og betyr for bandet. Jeg har en skjorte fra festivalen med meg uansett hvor jeg beveger meg i verden. I Lillehammer har vi noen helt utrolig trofaste venner, som vi ikke kunne levd uten. De lagde til og med en nettside til oss. Vi skulle ha spilt for dem i desember i fjor, men det falt bort på grunn av meg. Ellers er det folk i Namsos, Molde, Farsund, Ørsta, Volda, Ålesund, Trondheim, Tromsø... Ja, overalt er det mennesker som også har gjort uslettelige inntrykk på meg.

- Hva med Oslo?
- Oslo er et helt greit sted å ha base, men noe Oslo-band blir vi aldri. Oslo består av hundrevis med små klikker, som unngår hverandre som best de kan. Jeg føler en større tilhørighet til Lillestrøm, men nå har vi ikke spilt der på over 3 år, og den konserten er blant de fem verste vi har gjort. I Lillestrøm selger de skiva vår på kommisjon, som betyr at den er godt gjemt bak disken, så de har sikkert glemt oss, men jeg glemmer aldri dagen gamle Martin's brant.

- Freeshine dukker sjelden opp i media. Er dere mediesky for å bevare "kredden"?
- En gang for lenge siden trodde jeg det var en sammenheng mellom kredibilitet og kvalitet. Nå har jeg for lengst innsett at de ordene har ingenting til felles, og at kred er et sett med gjennomsiktige regler og egoistiske fordommer. Men i et band er din eksistens et evinnelig kompromiss, og vi strekker oss etter ærlighet og integritet. Jeg tviler ikke på at noen aviser, websider, radioer, magasiner og fanziner er genuint interesserte i det vi driver med, og vi er åpne for alle gode menneskelige initiativ, men ekte kultur er hjemmelaget, og har vi et budskap bør vi klare å formidle det selv, uten å eksponere oss selv som et masseprodusert produkt, som så ufattelig mange band gjør. De infiltrerer og overfaller oss med reklame, men de vil ikke ha noe med oss å gjøre. De er ikke tilgjengelige. De er sendt fra Mars for å inspirere oss til å dyrke dem og bruke penger på dem. Massemedia fungerer på mange måter som det største og verste mellomleddet, og er en gigantisk orkan av selveksponering og manipulasjon.

- Så hvorfor i det hele tatt gjøre intervjuer?
Det må kunne gå an å konfrontere og stille spørsmål ved våre tekster og vår musikk utenfor vår egen bakgård. Vi har gjort et par jævlig søplete intervjuer, og det har vi lært masse av. Det har ikke gjort oss mindre DIY, for å si det sånn. Det er ingen unnskyldning fra min side å si at vi fremstår som noen krampeaktige karikaturer på trykk, men å bli vinklet og analysert er et stort helvete, og jeg har også opplevd å bli så feilsitert at jeg bestemte meg for å aldri svare noe annet enn ja eller nei på noe spørsmål. Det funka helt til det første intervjuet bandet gjorde uten meg. Da ble jeg sitert selv om jeg ikke var tilstede. Alt annet enn å bli en selvhøytidelig gnom ville ha blitt urettferdig og feil.

- Du nevnte så vidt internett...
- Ja... En viktig og undervurdert ting med internett er at det sparer miljøet. Det reduserer også antall mellommenn, ødelegger monopoler og er en kilde til uendelig mye både god og ikke minst nøytral kunnskap. Wikipedia er en revolusjon i seg selv, og som forum er internett uslåelig. Men det lever ikke livet for oss. Til syvende og sist er internett bare et verdensomspennende leirbål enormt mange samles rundt.

- Har dere noe standpunkt i MP3-debatten om ulovlig nedlasting?
- Jeg synes det er utelukkende positivt at musikk deles gratis mellom mennesker. Deler noen vår musikk er det et kompliment. Om det er en CD, kassett, vinyl eller MP3 spiller ingen rolle. Jeg er selv oppvokst på et sted hvor bensinstasjonen er bygdas platebutikk, og din eneste kilde til god musikk er en skive du har fått låne eller kopiere av en venn. "Hør på det her!!!" Det er fremdeles sånn jeg liker å få presentert musikk. Nå kan jeg diskutere og dele musikk med hele verden, og blir jeg virkelig glad i et band, så vil jeg ha skiva deres. Helst på vinyl. Platebransjen er en skam for menneskeheten, og den norske er intet unntak. Piracy Kills Music-kampanjen med blant andre TONO og IFPI i spissen er en parodi, og de bruker 8 millioner kroner på å spre ren løgn! De undervurderer oss musikkelskere. Er det virkelig noen som innbiller seg at om du gir EMI's Bjørn Rogstad noen millioner kroner og et år med research, så vil han komme tilbake med 10 dritbra band? Aldri har musikk vært en større del av folks liv enn i dag, og aldri har mennesker hatt bredere musikksmak! Det er en fantastisk utvikling vi blant annet kan takke fildeling for, og det alene skaper hvert år mere og bedre ny musikk enn det bransjerottene i EMI's kokainfylte lokaler kunne ha generert gjennom 100 generasjoner med såkalt artistutvikling. De som taper penger på nedlasting er tilfeldigvis akkurat de samme menneskene som dag ut og inn invaderer oss med løgn, pyramidespill og falske idealer. Well, good riddance to bad rubbish! Jeg fatter ikke at noen i det hele tatt gidder å kjøpe CD'er med band på de største plateselskapene i dag. Halve CD'en din er prydet med advarsler om kopisperrer, reklame og dritt. Det strider imot alt en plate er for meg. En plate skal være et fristed... Og de gjør den til en kommersiell, kald og upersonlig dings du helst ikke vil ta på.

- Finnes det en "lovlig" måte å laste ned musikken deres på?
- Jada. Osito har distro gjennom Phonophile på nettet, men flere av de gigantene som distribuerer dem har vi ingen ønsker om å bli assosiert med, og vi prøver alltid å unngå å plage noen med bannere og reklame. Jeg holdt likevel på å stryke med av latter da årsoppgaven fra iTunes 2006 kom i posten. Du skulle ha sett det brevet! I det mest formelle statsbudsjettet av et dokument jeg har sett i hele mitt liv sto det at jeg hadde tjent 70 øre.

- Hva har egentlig anmeldere eller kritikere å si for et lite band som dere?
- Uansett hvor mye du gir av deg selv, vil det bestandig stå en kø av mennesker klare til å rasjonalisere det du gjør. Anmeldere har fortsatt alt for mye innflytelse, og en kunstig og forferdelig subjektiv form for makt. Men alltid husk at de fleste anmeldere er livredde skikkelser, som er nødt til å sone et enormt terreng før de tør å si hva de mener, og terninger kastes på bestilling og trass.

- Men dere har fått ganske gode anmeldelser...
- Vi søker ikke etter bekreftelser fra selvutnevnte parasitter, og gir egentlig totalt faen i hva de skriver. Neida, ettersom jeg tar meg ganske nær av det som skrives var jeg ikke helt ærlig der, men konstruktiv kritikk bør gis personlig. Unnskyld for at jeg har generalisert så mye i dag, forresten. Anmeldere er drøvtyggende fascister!

- Kort fortalt... Hva ønsker du at Freeshine skal være?
- En frigjøringsprosess. Jeg hater de konvensjonelle konseptene om hva et band er, og vi er så definitivt ikke her for å selge deg noe. Vi ønsker å trigge kreativitet. I manges øyne er jeg en fuck-up, en sosial taper, og et alt for dårlig menneske til å kunne statuere et eksempel, men jeg ønsker av hele mitt hjerte å stille mine svakheter til disposisjon. Og det er nettopp ufullkommenhet Freeshine handler om - ikke meritter og prestasjoner. Utav kreativitet kan vi omskape usikkerhet til nysgjerrighet, hente styrke fra, søke tilflukt i og lære av hverandres erfaringer, og skape momentum sammen!

- Helt til slutt: Kan man bli for ærlig i et intervju?
- Jeg synes ikke det. Når du åpner opp om noe personlig risikerer du jo alltid å virke selvmedlidende, men den sjansen skal i alle fall jeg ta. Etter å ha lest dette vil noen sikkert føle at mine problemer gjør det vanskeligere å like Freeshine, mens andre kanskje vil finne nye ting i oss.

- ... Så du er ikke en tilhenger av "hold kjeft og spill"?
- Nei, jeg er en tilhenger av "hold kjeft og snakk".

(En stor takk fra hele bandet går til alle som har støttet Freeshine i et veldig tøft år. Våre veier krysses snart - i eller utenfor musikken.)